Forteller er Isak Sneltvedt født 1870 på Sneltvedt gård i Gjerpen
(Fra Hans Aas’ samling)
Det er en bra gård på omkring 80 mål, den gården som jeg er født på. Men far, som var gårdbruker, døde da jeg bare var 6½ år. Vi var fem gutter hjemme, og den eldste var 15 år da far døde. Mor beholdt gården, men det ble dårlig for oss etter den tida, smått med allting. Og barna måtte tidlig ut og tjene.
Det første arbeidet mitt var alminnelig gårdsarbeid hjemme. Men da jeg var 16 år, begynte jeg på Cappelens høvleri på Klosterøya. Det var både sag og høvleri der, og vel omkring 60 arbeidere, med utearbeiderne. Det var skiftarbeida, med fem skift i natt uka og seks i dag uka. Arbeidstida var fra 6 til 6, med pause til frokost og middag, så det ble 10 timers dag.
Jeg arbeide ved kløvsaga, og det var mye tungt arbeid, men jeg likte det bra. Først tjente jeg 1.80 kr for dagen, og etter en stund kom jeg opp i 2 kr.
Midt på natta hadde vi 1½ times hvil. Det var en vaktmann som skulle vekke oss når vi skulle på igjen da. Men en natt hadde vaktmannen sjøl forsovet seg, så vi ikke ble vekt. Akkurat da kom formannen, og så ble det et forskrekkelig leven. Noen flaug ut med en støvel, noen uten støvler idet hele tatt. Men en mann som hørte lite, ble liggende igjen og sove. Han tok formannen bare og dro i beina ned fra benken og sparket han utenfor døra. Den andre dagen ville formannen trekke oss, fordi vi hadde sovet. Men da gikk vi alle sammen ned til Cappelen sjøl og fikk snakke med ham. Det var en av oss som hadde ordet, og enden bie at Cappelen kappet han på aksla: "Gå tilbake på arbeidet dere, det skal ikke bli noe avtrekk for dette."
Cappelen var bekjent for å være en snill mann. Han sendte kjøtt og flesk til jul og penger og andre gaver til enker og andre som hadde det særlig vanskelig. Så det var en snill mann!
Jeg ble på bruket til Cappelen til jeg var 19 år. Da ble det nedlagt. Så begynte jeg på en leketøyfabrikk i Skien. De handlet med ved og kol også, og arbeidet mitt var mest å kjøre ut ved og kol. Det var tungt arbeid å bære kol opp i tredje etasje, men det gikk det og. Jeg likte meg nokså bra. Lønna var 2.50 kr. for dagen, og det var bedre enn hos Cappelen, ja omtrent den beste lønna som var. Men så gikk de snart konk og. Det varte i et par år at jeg var den på leketøyfabrikken.
Jeg bodde hjemme på Sneltvedt i Gjerpen, og hadde minst en halv mils vei til arbeidet, og det var tung vei. Jeg hadde alltid med meg mat til arbeidet i et tørkle. Det var brød og lefse. Og kaffe på en flaske. Brødet var dårlig, for komet frøs nesten alltid for oss, fordi gården ligger så lavt. Brødet ble derfor som klister. Og pålegg hadde vi ikke. Ikke margarin, og sjelden smør. Vi brukte potetstappe på brødet. Sild var det også mye av.
I 1892 begynte jeg på Skotfoss. Papirfabrikken var helt ny da, papirmaskinen begynte først å gå riktig i 1893. Jeg var pakker, og vi
hadde vanligvis bare arbeid på dagen, ti timers dag. Men det var ofte overtid, og bare for vanlig timebetaling. Nattarbeid var det bare av og til. Vi var 26 pakkere, og det skulle være et par mann av oss til stede hver natt, så det falt ikke så ofte på hver.
Skotfoss Bruk ble anlagt i 1891/92, og begynte driften i 1893. Da ble det produsert 1400 tonn papir her, men allerede i 1900 var produksjonen oppe i 20 000 tonn.
Først fikk jeg 2.25 kr. for dagen. Det var vondt for arbeid i den tida, så vi måtte ta det vi fikk. Men etter et år omtrent fikk jeg akkord, og da ble fortjenesten bedre, det kunne bli en 16 - 18 kr uka.
Pakkinga var et grusomt arbeid. Det var svære papirruller på 6-700 kilo som skulle reises på ende og snus rundt, og vi hadde ingen kraner eller slikt å hjelpe oss med. Det var mange som fikk knekk i ryggen, og som hadde det så lenge de levde Det var et farlig slit!
Når guttene begynte på Skotfoss, var de som regel konfirmert, men de begynte før de var 18 år. Det var ingen lov om barnearbeidet den tida.
Jeg bodde hjemme på Sneltvedt ennå da jeg begynte på Skotfoss, så nå fikk jeg enda lenger vei enn jeg hadde hatt før. Men fra Skien fikk vi en slepebåt som fraktet oss opp til Skotfoss. Det var nesten ikke hus på Skotfoss ennå, så de fleste måtte bo i Skien og ble fraktet på en lekter med slepebåten. På lekteren var det avdelt med netting som et bur, så menn og kvinner var på hver sin side; det var jo mange unge der, så de var vel redde for hvordan det kunne gå ellers. Lekteren kalte vi for «Noas ark», og skipperen for Noa. Det kom ofte lirekassemenn og tiggere ned til oss på lekteren.
Et år etter at jeg hadde begynt på Skotfoss, flyttet jeg til Skien. Der hadde jeg et rom for meg sjøl, og fikk kaffe der; men ellers holdt jeg meg sjøl med kosten. Da jeg giftet meg i 1895, fikk vi ett rom og kjøkken, og der bodde vi i to år. Så bygde jeg det huset jeg ennå har. Det var en svoger av meg og en bror som hadde gård, som skrev på for meg, så jeg fikk lånt pengene. Jeg hadde ikke fatt spart noe, og jeg lå ofte våken om natta og tenkte på hvordan det skulle gå med den gjelda jeg hadde fatt. Men det går, når en har helsa og en flink kone.
Vi hadde en salmester på Skotfoss som var så fæl til å skjelle og kalle En søndag forlangte han at vi skulle komme på arbeid straks om kvelden. Da vi så kom, sa han: "Jaså, dere er vakne". Men da ble alle mann sinte. Det så ut til at de ville ta han, så han sprang til direktøren. Men det ble nå salmesteren som fikk stryk, da vi sa hvordan det var
Da fabrikken var ny, var det en engelskmann som var direktør. Berry Sewell hette han. Og en annen engelskmann, Steinlin, var papirmester. Direktøren måtte ha allting så reint. En gang jeg hadde arbeid i tre skift i ett, hadde jeg lagt meg til å sove med noe papir under hodet Da kom direktøren og pikka meg i hodet: "Papiret skal holdes reint, og det skal du se etter. Dette vil jeg ikke ha noe av!" En annen gang husker jeg kan skjellte voldsomt på en formann Olsen, fordi det rant noe olje nedover bjelkene Det var denne direktøren som hadde hatt Union bruk før han kom til Skotfoss
Papirmesteren Steinlin var ikke flink og måtte slutte snart. Så kom det en tysker som hette Plathe. Det var en flink kar, og det gikk godt i hans tid. Men han var fæl til å drikke — et par flasker om dagen.
Det var mange ulykker mellom maskinmannskapet i den første tida. Det var jo nye og uøvde folk. Mange mistet hendene, noen mistet en arm, og en gang var det en som ble klemt helt flat i maskinen. Og en fikk kløvd hodet i skjæremaskinen.
Fagarbeiderne i den tida kom mest fra Tyskland og Sverige, og fra Bentse Bruk. Men arbeidsfolkene ellers kom mest fra bygdene i nærheten her. Det var også kvinner mellom svenskene, og mange av dem ble igjen her.
Noen stans på Skotfoss var det aldri, utenom streikene senere. Og skoft for å holde fri forekom nesten aldri. Noen fester som bedriften ordnet med, var det aldri, og det var ikke skikk å krympe en ny plass med brennevin eller på andre måter.
I min ungdom var det ikke andre aviser her enn venstreavisen "Varden" og høyreavisen "Fremskridt". Hos Løvenskiold på Fossum torde de ikke lese annet enn høyreavisen. Men det var ikke slik tvang på Skotfoss, nesten alle hadde "Varden" der.
Den tredje papirmesteren vi hadde, etter Plathe, var Hjort. Han var fæl Han var så snar til å katte folk. Jeg husker det var en gang jeg hadde blanda sammen Unt og grovere papir — jeg hadde ikke fatt ordre om å gjøre det på noen annen måte. Så kom Hjort: "Dette vil jeg ikke ha noe av! Når du ikke vil gjøre som jeg sier, kan du gå!" Men så snakka jeg med salmesteren, og han ordna det så jeg ikke behøvde å slutte
Direktøren måtte skrive under alle "katteselene" fra Hjort, og til slutt nekta han det, for det gikk ikke å få nye folk hver uke.
Etter Hjort kom Kristian Vik, men han kutta av seg armen i maskinen. Han var sterk! Han gikk alene opp på kontoret etter at han hadde mistet armen.
De som ødela seg på fabrikken, ble gjerne vaktmenn eller fikk noe annet arbeid som de kunne greie. Jeg husker en som greide å arbeide fullt på verkstedet med bare ei hånd. Noen ble smørere og — da skulle de jo bare gå med kanna. De som fikk slike plasser, fikk beholde samme lønna som de hadde hatt før.
Om det ellers var noen som ble liggende syke lenge, eller det var ei enke som hadde det vanskelig, var det ingen hjelp å få fra bedriften. Men det gikk lister på fabrikken, og folk var villige til å gi da. Noen sykekasse var det ikke først, men så danna Bruket en kasse, og vi
betalte 30 øre uka for å få fri lege og medisin. Siden danna også arbeiderne sjøl en hjelpekasse, det var visst litt før 1900. Den ga hjelp under sykdom. Når noen var borte i mer enn tre dager, fikk de 12 kr uka. Vi valgte styre, og rotemenn til å innkassere kontingenten til hjelpekassa Men styret for denne kassa hadde ikke noe med grunnleggingen av fagforeningen å gjøre.