Retten til Gjerpen prestegård

Stiftet 18 september 2018

 

Om retten til Gjerpen prestegård

av Thor W. Gundersen og Hans Aas

 

Diskusjonen mellom Opplysningsvesenets Fond og kommunen om de nye, økte festeavgif­tene på Prestegårdens grunn har interessert mange. Avgiftens stør­relse er en sak, en annen er Opplysningsvesenets Fond, d.v.s. statens, forvaltningsrett over Gjerpen Prestegård.

Det reiser det seg mange spørs­mål om Prestegårdens eierskap og bruksrettshavere. Grunneie­ren av Prestegården er som mange skjøter viser, Løvenskioldfamilien. Men gjennom mange år har det også vært an­dre brukere av gården. Og bruksretten må, etter vår opp­fatning, deles mellom presten og bygdefolket som i mange hundre år var blitt pålagt byr­defulle avgifter til kirken og ar­beidsplikter på Prestegården og kirkebygningen.

I løpet av perioden 1665 til 1879 lå det flere husmannsplas­ser under prestegården, og hop­per vi fram til 1954, utgjør åker og eng ca. 145 mål, og havne­gangen og bortfestede tomter til sammen ca. 250 mål.

 

Sikre enkene

I 1767 ble prost Johan Fredrik Monrad enig med eieren av Fos­sum, Herman Løvenskiold, om et makeskifte for å få i stand et enkesete (bolig for prestens etterlatte) for kallet på høvelig sted i nærheten av Prestegår­den.

Ved makeskiftet av 20/7-1767 ble Prestegårdens seter i Luksefjell byttet med Løvenskiolds gård Nordre Rising som lå nær Prestegården, men allerede fem år etter søkte soknepresten om å få selge enkesetet. Salget strandet på kongelig tillatelse. Først da loven kom om salg av enkeseter ved geistlige embeter – lov av 26. september 1845 – ble enkesetet solgt. Det skjedde ved auksjon den 27. oktober 1846. Salgsummen 1052 speciedaler ble tatt inn i det nyoppret­tede Pensjonsfond for geistlige enker. Samtidig ble ifølge kallsboken 1861-1953 – solgt de tre husmannsplassene som i sin tid var blitt tillagt enkese­tet.

Da soknepresten til Gjerpen ved innføring på Statens lønnskasse fra 1. juli 1956 mistet all inntekt av Gjerpen Prestegård, bestemte Kirkedepartementet i brev av 18/7 1956 at soknepres­ten til Gjerpen inntil videre skulle være fritatt for å erlegge boligavgift.

 

Kirkegårdene

Den eldste del av kirkegården lå og ligger fremdeles omkring kirken, vesentlig øst og syd for kirken.

Ved kongelig resolusjon av 11. september 1839 ble det ut­lagt til kirkegård et stykke av Gjerpen Prestegård syd-vest for den eldste (svarer til det senere gravkapell) mot en avgift av l speciedaller 40 skilling. (Det skal finnes en kartskisse som sokneprest Rode har tegnet over kirkegården ca. 1840).

1 1846 ble ytterligere et areal på 10 mål av prestegåren utlagt til kirkegård mot en årlig avgift på 6 speciedaler, samt rett til høyet på kirkegården. Den kir­kegården ligger nordenfor og nedenfor den tidligere kirke­gården, skilt fra denne ved Siljanveien, og kalles nedre kirke­gård. Den årlige leieavgiften fra kommunens side har siden første verdenskrig vært satt til 50 kr for bruk av ca. 12 mål dyr­ket jord.

I 1958 ble det tatt i bruk et tilleggsareal til nedre kirkegård som ble festet til kirkegård av kommunen, som imidlertid tok dette i bruk som atkomstvei til Gjerpen ungdomsskole. (Til øv­re kirkegård ble samme tid til­lagt 776 m²).

Derfor fant menighetsrådet det nødvendig å be om ytterli­gere utvidet kirkegårdsplass. Ved festekontrakt av 8/10 1968 fikk man feste til kirkegård av Prestegårdens dyrkete mark 7,271 dekar syd for kirkegården foran gravkapellet, mellom Prestegårdshagen (veien langs denne) og Minnehaugen. Årlig festeavgift 2000 kr.

 

Eiendomsretten

1 1735 kjøpte Løvenskiold Gjer­pen prestegods av Gimsøy Kloster. Ved kjøpet av prestegodset fikk også Løvenskiold som grunneier, rett til å ansette prester. Denne retten (kallsrett) benyttet eierfamilien seg av fram til 1813, da sokneprest Edvard Munch ble ansatt. Kallsretten ble etter hvert inn­skrenket, og da sokneprest Fre­drik Rode ble ansatt i 1834, var det etter anbefaling fra depar­tementet. Statsminister på den tiden var Severin Løvenskiold.

Senere foreligger det mange skriftlige bevis på familiens eiendomsrett til Prestegården. For eksempel fins det et skjøte fra stattholder Severin Løven­skiold til sønnene Otto og Her­mann Løvenskiold tinglyst 5/4 1854.

Her står at Otto og Herman får av Severin Løvenskiold med alt tilliggende jordegods, skoger, sagbruk ... kirke med tilliggelser, hvoriblandt Gjer­pen Prestegård matr. 59 lp.nr 161 av skyld 12 daler 5 ort 1 skil­ling, landskyld og øvrige her­ligheter.

Spørsmålet vi stiller oss, er på hvilken måte Løvenskiolds do­kumenterte eiendomsrett til Prestegården ikke er holdbar for Opplysningsvesenets Fond.

 

Bygdefolkets plikter

Løvenskiold var som nevnt ei­er av Prestegården. Som bruksforvaltere av eiendommen er det to parter – etter vår mening – presten og allmuen (bygdefol­ket). Allmuens avgifter til kir­ken var mange: blant annet måtte det betales korntiende og for de fattige brød- og vintiende.

I tillegg til de økonomiske bi­dragene til presten, måtte byg­defolket gjøre en arbeidsinn­sats på Prestegården. Arbeidet omfattet bl.a. en plikt til å hjel­pe til i onnene og vedlikehold av bygningene på Prestegår­den og selve kirken.

At bygdefolket hadde sine forpliktelser, dokumenteres i en besiktigelses- og taksasjonsforretning i 1790 over Preste­gården. Besiktigelsen dreier seg om å få avklart prestens Monrads og allmuens eiendom:

«Besiktigelse og taxation på husebygningen, til regulering for forrige prest avgangne prost J. F. Monrads arvinger, og almuen på den ene side og den ene side og den nu tiltrådte sogneprest velærede hr. Fridrich Blom på den an­nen side.

1. Husbygningene som hittil har vært ansette for allmuens at bygge og vedlikeholde: Ho­vedbygningen med 8 værelser, kjøkkenet medregnet, drenge­stue og stall.

2. Derimot anses for prestens egne hus at vedligeholde: a) fæhuset, b) lade og låve under et tak, c) et vedskur, d) et brygger­huse) et svinehus. Dessuten en stolpebod og et ladehus, det siste stående på Fyhrbøde-haugen, som er bekostet av salige Monrad og verken vedkommer allmuen eller ettermanden, uten at han tilkjøpes og samme av arvingene (dette har Blom gjort).»

At allmuen hadde forplik­telser på Prestegården, finner vi også i papirene etter sokneprest Edvard Munch som etter­fulgte Monrad i embetet. Vi vi­ser til referater fra hans nedtegnelser fra 1834. (Kilde: Gjer­pen kirkearkiv/bygdebokarkivet).

 

Kommunen og staten overtar

Da formannskapslovene ble innført i 1837, overtok Gjerpen kommune den forpliktelse som allmuen tidligere utførte på prestegården. Gjerpen kommu­nes regnskaper, som vi finner en oversikt over i Bygdeboka, forteller oss hva kommunens innbyggere har bidratt med til prestegårdens drift og vedlike­hold.

Det er nærliggende å mene at dersom noen skal påberope seg hevd på Gjerpen Prestegård, må bygdefolket (og dermed kommunen) stå sterkt i forhold til Opplysningsvesenets Fond, altså staten.

Terje Christensen, forfatteren av Gjerpen Bygdebok, har følgende kommentar om Prestegården eiendom:

«Således ble Gjerpen Prestegard unntatt fra lov om salg av overflødige embetsgårder 1882, idet den ble ansett som «til­hørende privat». En annen sak er at den «herlighet» over Prestegården som har vært overdratt ved sukses­sive skjøter gjennom flere hundre år, må betraktes som en sterkt begrenset knyttet til forbeholdet sokneprestens bruksrett. Denne bruksrett forvaltes i dag av Opplysningsvesenets Fond.  Men hvis gården skulle opphøre å være embets­bolig for Gjerpen menig­het, ville den antagelig måtte falle tilbake til vedkommende medlem av familien Løvenskiold.»

Gjerpen bygdebok bind 3, s. 77